Tanken var ganske enkel. Låne en bobil, fylle termosen med kaffe og se hvor bilen tok oss.
Vi har hørt mye bra om bobil og bobilferie. Enten det er småbarnsferie til Danmark og Legoland, tur til Lofoten for mor og far, eller om det Norge på tvers som skal oppleves. Bobilen passer til det meste.
Dette var bilen:
Malibu I 440 LE
- Årsmodell: 2018
- Girkasse: Manuell
- Forhjulsdrift
- 150 Hk
- 4 registrerte sitteplasser
- 4 Soveplasser
- Lengde:699 cm
- Bredde: 230 cm
- Totalvekt: 3 500 kg
- Touringpakke
- Markise
- Ryggekamera
- DAB+
- Truma duo control CS
- Truma 6 EH
- 145 liter kjøleskap
- 16″ alufelg
- Teppe i bodel
- Dekorputer
- Plissegardiner
Klokken 08.00 sto vi klare utenfor butikken i Namsos.
Det første vi satte i gang med å utforske var bagasjerommet. På parkeringsplassen sto vi med et stort padlebrett (SUP), en stor bag, en sykkel, fiskestang, campingstoler, campingbord, en grill pluss diverse kamerautstyr.
Ville vi få plass til alt?
Det som slo oss da vi skulle pakke alt inn i bilen, var plassen.
Jeg er selv vant til å spille Tetris når jeg skal få familien på fire pluss alt av bagasje inn i bilen når vi skal på ferie.
Det trengte vi ikke bekymre oss for nå.
På forhånd hadde vi ønsket oss et sykkelstativ på bilen, men det ble ikke det denne gangen.
Det skulle derimot vise seg at sykkel kunne få bli med likevel. Både sykkel, bag og alt av bagasje fikk plass bak i bagasjerommet. Og det var plass til mer.
Overraskende god å kjøre
Da vi hadde kommet oss ut på vegen satte vi kursen mot Flatanger.
En av fordelene med bobil er at du kan campe nesten hvor du vil, bare det går an å kjøre dit.
Det var dette vi satte oss som mål for turen. Klarer vi å finne et sted langs veien hvor forholdene ligger til rette for å parkere bilen og dra nytte av bilens fulle campingpotensiale?
– Den er overraskende god å kjøre, kommer det fra sjåføren idet han svinger seg ut av rundkjøringa på Spillum.
Han har kjørt bobil før, men lot seg likevel begeistre av hvor stødig akkurat denne bilen satt på vegen.
– Det er heller ikke mye støy inne i bilen, legger han til.
Det er ikke mye knirking fra skapdører eller skuffer, selv ikke når vi kjører over en humpete betongbru, er det nevneverdig støy å spore.
Selv ikke når vi kjører over en humpete betongbru, er det nevneverdig støy å spore
Etter hvert som kilometertelleren beveger seg blir vi mer og mer vant til bilen. Vi sitter høyt, har full oversikt over det som skjer foran på veien, og setene er behagelige å sitte i.
På veien mot målet kommer vi og mer inn i campingmodus.
Gang på gang kjørte vi forbi steder hvor det kunne vært fint og parkert bilen for å nyte kveldssola. Etter en time kommer vi til Flatanger.
Vi kjører i retning Kvaløyseter, over brua til Glasøya, og her får vi øye på en liten avstikker rett ved vegen.
– Prøv inn her, sier jeg til sidemannen.
Vi kjører inn på en liten grusvei, og kun noen få meter unna hovedvegen kommer det en stor parkeringsplass med ei lita strand.
– Perfekt, konstaterer både jeg og sidemannen.
En kjapp titt på kartet kan fortelle oss om at vi nå befinner oss på Langstranda på Glasøya.
Foran oss ser vi Halmøya der ute, og den vakre skjærgården Flatanger kommune er viden kjent for.
Bak oss ruver det som kommunen kanskje er enda mer kjent for. Den karakteristiske klatrehula Hanshelleren.
Hit kommer klatrere fra hele verden for å teste egne evner. Hula har også verdens hardeste klatrerute, ei rute som tsjekkeren Adam Ondra var den første til å klare for noen år tilbake.
Utfordringen som ventet, handlet ikke om klatring. Men om vi kom til å klare å få ut markisen, for å nyte kaffen i en sval skygge fra sola.
Markisen kom ut i forrykende fart, og lekende lett. Bord og stoler ble satt opp, og vi begynte begge to å føle på en liten dragning mot bobillivet.
Så var det tid for å bruke kroppen litt. Vi hadde tatt med oss et padlebrett. Eller SUP (Stand up padle) som det også kalles.
Foruten å ha muligheten til å nyte stillheten og en matbit hvor det skal være, åpner bobilen for muligheten til å lett kunne utforske områder hvor du kan drive ulike aktiviteter.
Padlebrettet ble gjort klart, og undertegnede vasset ut i vannet, som holdt en overraskende høy temperatur (kjentes det ut som).
Vel oppe på padlebrettet – om noe skjelven – padler jeg meg utover. Plutselig begynner beina å vingle litt, og jeg mister balansen.
Akkurat da går det opp for meg. Det er ikke til å unngå. Jeg kommer til å havne i vannet. Og det fikk jeg rett i. Til stor fornøyelse for han som sto på land
Heldigvis hadde jeg forberedt meg på et slikt scenario, og skifteklær lå klart i baggen.
Nå fikk jeg også prøve fasilitetene inne i bobilen. Hvor god plass er det til å skifte klar inne i delen som er forbeholdt soving?
Svaret er god. Det er god plass. Helt bakerst i bilen var det en stor dobbeltseng, med vinduer på begge sidene, slik at du kan nyte utsikten selv om du har bein og kropp godt planta under dyna.
Det er god plass. Helt bakerst i bilen var det en stor dobbeltseng, med vinduer på begge sidene, slik at du kan nyte utsikten selv om du har bein og kropp godt planta under dyna
Frihet er et stikkord mange nevner når det er snakk om bobillivet.
Når du i tillegg kan montere på sykkelstativ for å få med deg flere sykler, og slenger på muligheten til å parkere hvor det skal være, er det ikke vanskelig å skjønne at bobileiere kjenner på denne friheten.
Utstyret ble pakket inn i bilen like lett som det ble pakket ut. Markisen var heller intet unntak.
Mange forbinder bobiler med lange køer og personbiler som gjennomfører hardasiøse forbikjøringer.
Den tid er imidlertid forbi. Dagens bobiler har ingen problemer med å holde fartsgrensa, og vi brukte ikke mange minuttene mer til Flatanger enn vi ville gjort med en vanlig personbil. Trikset er å gire på rett sted.
Tilbake i Namsos, der vi startet åtte timer tidligere, er konklusjonen at bobillivet slett ikke er å forakte, men om det blir bobil på noen av oss, vil tiden vise.
